Chris Ware

Apichatpong Weerasethakuls Photophobia

Manus til innledning om tegneseriene i utstillingen av Morten Harper
Stenersenmuseet 17. oktober 2013

I et intervju i boken Photophobia forteller Apichatpong Weerasethakul om sitt lange kjærlighetsforhold til tegneseriekunsten. Vi får vite at han på et tidspunkt vurderte å velge seg tegneseriene som uttrykk fremfor videokunsten. Fascinasjonen for tegneseriens og den tegnede fortellingen har han fortsatt. Til utstillingen på Stenersenmuseet har han invitert tre serieskapere – og venner – til å bidra med tegneseriesider, enten gjort for utstillingen spesielt eller tidligere arbeider valgt ut for å korrespondere med utstillingen ellers.

Tre tegneserieskapere er med i utstillingen:
– Daen Sudsakhon, Thailand
– Freddy Nadolny Poustochkine, Frankrike
– Chris Ware, USA

Den klassiske: Daen Sudsakhon

Han har bidratt med 11 nye sider til en serie som tematisk griper tak i Apichatpong Weerasethakuls fascinasjon for det overnaturlige og skrekk.

Det er en lite kjent tegneserietradisjon i Thailand. Japan er stor og dominerende i Asia, men også Sør-Korea. Filippinene har hatt en betydelig USA-inspirert mainstream, med tegnere som også arbeidet for amerikanske forlag: Ernie Chan, Alex Nino etc.

Thailand er mer ubeskrevet. Men helt siden 30-tallet tegneseriestriper etter amerikansk mønster – til dels direkte basert på forbilder som Skippern og Mikke Mus. I nyere tid, på 2000-tallet, har vi sett en rekke thai-serier inspirert av japansk manga.

Daen Sudsakhon er erfaren serieskaper. Han hører til den gamle skolen av thailandske tegneserieskapere, og det er nok for Apichatpong en nostalgisk kvalitet i dette. Daen arbeider fortsatt med blekk og pensel, og de dramatiske seriene utspiller seg det skogkledde landskapet i rurale, nordlige Thailand.

Skrekkserien han bidrar med slekter på amerikanske EC Comics – med storhetstid 1950-tallet, i Norge kjent som Iskalde Grøss på 80-tallet. I stil og fortellermåte merker vi også The Marvel Way med dramatisk layout, beskjæring, perspektiv. Uttrykker dessuten klassisk tegneseriemainstream etter amerikansk forbilde med sjangertro skekk, enkel realisme i stilen, typetegninger og groteske detaljer.

En fortellertradisjon der bildet bærer. Åpner med en splashpage – et destilat av historien, som en teaser. Dette er tegneserien som effektiv visuell kommunikasjon. Et håndverk. Men også (mer eller mindre intenderte) utfordrende eller provokative undertekster innenfor den kommersielle produksjonsrammen.

Den moderne tegneserien som billedkunst: Freddy Nadolny Poustochkine

Den franske tegneren Freddy Nadolny Poustochkine (f 1977) med ukrainsk far og fransk mor er også med i utstillingen. Etter studier ved kunsthøgskolen i Strasbourg, reiste han til Vietnam. Reiser som har preget flere av hans serier.

Poustochkine er del av en vending i moderne franske tegneserier fra det litterære – eller narrative – til billedkunst. Vi ser det i utstillingsbidragene der stemning og sanseinntrykk er det sentrale. Han er knyttet til avantgardistiske forlaget EGO COMME X, men har også utgitt bøker for det store forlaget Futuropolis.

Til utstillingen har han bidratt med åtte nye sider. En del av dem henter inspirasjon fra hans kommende/nye tegneserieroman La Lune dans la Jarre (Månen i krukke), basert på reiser i Vietnam. Boken er en sammensatt fortelling med fragmenterte minner.

Øvrige bilder er knyttet til skissedagboken Respiration en eau trouble (Å puste i urolig vann), opprinnelig en blogg – nå utgitt i en serie små bøker.

Kjenner igjen noe av de samme drømmende kvalitetene som hos Apichatpong.

La oss se på en av seriene:

Først: En krukke med vann. Refleks av månen.
Lys fra en tv-skjerm
Lys på hender
En lyspære
En mann som sover/hviler

Tematiserer lys og skygge, som samtidig er kontrasten i stilen hans.
Bruker en laveringsteknikk. Nær fotorealisme, men også ruter som er mer abstrakt og flate former.

Få og store ruter per side. Ingen oppdelt layout. Stor tyngde til hvert enkelt bilde. Den narrative sammenhengen er i stor grad overlatt til fortolkning.

Han er et stilistisk motstykke til Sudsakhon. Skal nettopp ikke leses raskt. Hver rute skal synke inn – til tross for at det i overflaten er lite informasjon i hvert bilde. Meditativ. En lesemåte som utfordrer den vanlige tegneseriekonvensjonen med relativt rask lesning av hvert enkelt bilde. Slik sett en tegneserie skapt for gallerifremvisningen.

Tegninger som fortellende symboler: Chris Ware

Koblingen til Chris Ware er svært direkte: I forbindelse med spillefilmen Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv ble den amerikanske tegneseriekunstneren spurt om å gjøre filmens offisielle poster. I utstillingen bidrar Ware med orginaltegningen og skisser til filmplakaten, samt med et utvalg orignale sider fra tegneserieromanene Jimmy Corrigan og Building Stories.

Filmplakaten er veldig typisk for Wares plakatkunst. Minner om forsider til Wares utgivelsesrekke Acme Novelty Library. Det er markante geometriske former som ordnende enheter. Den håndtegnede typografien har en nostalgisk anstrøk. Abstrakte, assosiative – symbolske elementer.

Kritikere og tegnerkolleger har entusiastisk hyllet Wares serier, som siden 1993 er samlet i tretten hefter av The ACME Novelty Library. Ware – født 1967 i Omaha, Nebraska, men bor nå i Chicago – er den mest omtalte og prisbelønte serieskaperen i USA.

Tegneserier handler om å fortelle i bilder. «Min visuelle stil er et forsøk på å la bildene lettere fylle en lesefunksjon», forklarer Ware i et intervju. Han fortsetter: «Du ser på tegneserier, men du leser dem også. En del av din visuell oppfattelse legges i halvsøvne. Generelt ser du kanskje på tegneserier slik du kan se på for eksempel et maleri og beundre den fine penselføringen eller lyskvaliteten, men alt dette er sekundært. I en tegneserier leser du bildene som konsepter; du dveler ikke ved dem som hyggelige motiv. Selv om mine serier kan synes veldig stilistiske, har jeg forsøkt å holde dem så fri for stil som mulig, ved å redusere bildene til et fortellende symbolnivå.»

Ware gjør et grunnleggende skille mellom «virkelig tegning» og tegneserietegning (cartooning): «Jeg mener tegning handler om – eller i alle fall god tegning handler om – å forsøke å se. Men å tegne en tegneserie er å få en historie til å skje med symboler. Og tegneserietegninger er – av natur slik de brukes som symboler – på mange måter ikke egentlig tegninger, fordi informasjonen de har er så rudimentær, eller konseptuell.»

Som Onkel Boonmee handler også Jimmy Corrigan om minner. Hvordan fortiden gjør seg gjeldende i nåtiden – et svik i farsarv.

Den handler ikke bare om nåtidens 36-årige Jimmy Corrigan, men også om hans barndom og om bestefaren. I utstillingen ser vi deler av en sekvens fra Verdensutstillingen i Chicago 1893.

Det lille sideformatet reflekterer historiens klaustrofobiske stemning. Jimmy er en anspent person, han er innadvendt og mangler selvtillit.

Tegnestilen i Jimmy Corrigan er preget av tidlige avisstriper og seriehefter. Den klare og rene stilen, rigid ruteinndeling av sidene og tilbaketrukne billedutsnitt understreker Corrigans fremmedgjorte personlighet.

Utstillingen har også sider fra Wares siste utgivelse, fjorårets Building Stories. Dette er et helt lite bibliotek, en e-bokens antitese som hyller papirets kunstneriske og taktile kvaliteter. Building Stories er nemlig ikke noen alminnelig bok, men en stor eske med bøker, magasiner, hefter og avis. I alt 14 stk tegneserier. Det føles som å sitte med Taj Mahal i lego uten monteringsanvisning. Hva skal man lese først?

Ware tegner med en tilsynelatende enkel og nesten umenneskelig ren strek. Den avdempede stilen løfter frem betydningen av små endringer. Personenes følelsesliv skildres vel så mye gjennom bildene som teksten. Samtidig har Ware ofte en kompleks oppbygging av sidene, med labyrintiske rutekonstruksjoner som på en enestående måte anskueliggjør subjektive tankestrømmer og sammenhenger.

Tittelen henspiller både på det å konstruere en fortelling, som vi leserne er uvanlig delaktig i, og at historiene springer ut av en og samme bygning. En av delene er til og med fortalt som om den var husets dagbok.

Det tre etasjer høye Chicago-huset har fire beboere. I første etasje bor en bitter gammel dame, som er husets eier. I andre et ungt, ulykkelig par. Og øverst en ensom kvinnelig kunststudent. Hun er hovedpersonen, og vi blir med når hun gifter seg, får barn og flytter til forstadsvilla med arkitektmannen.

Mens Jimmy Corrigan handler om en sønn-far-relasjon, har Building Stories et gjennomført kvinneperspektiv. Som vi ser i de utstilte sidene med den unge kvinnen. Ware skildrer fint forholdet mellom kvinnen og hennes datter, fortalt fra begges ståsted, og forteller gripende om da faren hennes får kreft. Mest handler det om hva hovedpersonen tenker og føler, og kompleksene og frustrasjonene hennes oppleves ekte.

Ware lykkes langt på vei i sitt uttalte mål om å gjøre tegningene til fortellende symboler fremfor realistiske avbildninger. Poenget hans er at vi i en tegneserie leser bildene som konsepter, i stedet for å dvele ved dem som motiver. Ware tegner piktogrammer med følelsesliv.

Fungerer sammen i ulikhet

Utstillingen samler, på hver sin plass, tre serieskapere som tilsynelatende har lite med hverandre å gjøre. Men de tangerer i Apichatpongs univers. Og mest av alt fungerer de sammen i sin ulikhet.

Fra Sudakshons klassiske mainstream-uttrykk til Poustochkine og Ware vises en utviklingshistorie i tegneserien. Og utstillingen viser hvordan to moderne vestlige serieskapere forholder seg til mediets nyere kunstneriske ambisjoner.


Daen Sudsakhon: Miti Pah Weed Sayong Kiew (Green zone of terror)

Freddy Nadolny Poustochkine: The phantoms
TrAP
Kongens gate 2, 0153 OSLO
Tlf. +47 22 41 59 00
E-post post@trap.no